Faren ved å føle seg lykkelig

På fredag skjedde det noe merkelig: jeg hadde vært nede på postkontoret i Volda før jeg skulle på skolen og hentet to pakker, en med ting jeg ikke hadde fått plass til i bagasjen til Volda og en med et par Uggs jeg bestilte for eeevigheter siden. Oppi pakken med Uggs hadde pappa sneket med litt mer: 200 kroner i 20-mynter, en post-it-lapp med et påtegnet hjerte på, og et postkort fra Martine fra folkehøgskulen som hadde vært i Syden i jula. Jeg kikket ut av vinduet og så fjellene med snø og sola som skinte på dem. Og så smilte jeg. Og så begynte jeg nesten å le. Postkortet og lappen med hjertet på minnet meg så veldig på at jeg har mange som er glad i meg og bryr seg om meg, og når jeg samtidig var omgitt av disse fantastiske Volda-fjellene var liksom livet perfekt, det var et øyeblikk fylt av lykke! Akkurat da kunne jeg ikke brydd meg mindre om de nye Uggsene eller alle duppedittene som nå slang rundt på rommet, for det er virkelig ikke objekter som fører til lykke, absolutt ikke!

Julegavene jeg fikk til jul er jeg veldig takknemlig for, og de fleste har allerede kommet til nytte på en eller annen måte. Men det er ikke først og fremst TINGEN jeg er takknemlig for, men at noen i det hele tatt GA meg noe. Ikke at jeg ikke synes jeg “fortjener” gaver (ja, altså, du skjønner greia), men at noen husker på meg i det de stresser rundt i overpynta julegater, er virkelig noe jeg setter stor pris på. Det er noe av det som gjør meg lykkelig når jeg tenker over det.

Jeg tror vi alle har en tendens til å overse stunder og hendelser som egentlig gjøre oss glad, som gjør oss lykkelige. Jeg tror vi alle har en tendens til å tro og håpe på at en dag, en gang, vil alt være skikkelig, skikkelig bra, og at DA vil vi være lykkelig. Og så tenker vi ikke over de virkelige lykkelige stundene, eller vi innser ikke at det vi føler faktisk er lykke. Jeg vil også påstå at det er fult ut mulig å selv produsere lykkelige stunder. Uansett hvor mye du har å gjøre på jobben eller skolen, uansett hvor rotete huset ditt er, uansett hvor dårlig samvittighet du har for at du ikke har ringt til den og den personen: se deg om, tenk deg om og kjenn etter. Alt trenger ikke være perfekt for at man skal føle seg lykkelig!

I dag satt jeg på en kafe i Kristiansund (ja, jeg er på besøk hos bestemor!) mutters pine alene og ventet på at bussen tilbake til Averøya skulle gå. Så prøvde jeg noe fra en video som heter “Listen” (som jeg selvfølgelig har funnet på bloggen til min kjære Jason). Jeg begynte å konsentrere meg om lydene rundt meg, om alle stemmene. Dette blir en ekkel, klissete klisje, men jeg skriver det likevel: alle stemmene og lyden jeg hørte minnet meg om alt livet som finnes over alt. Så der satt jeg, med en Chai-te i hånda, omgitt av liv. Og med vestlandsfjellene i sikte ble dette enda et øyeblikk der jeg satt med et smil klistret fast på ansiktet.

Ulempen med disse glade stundene er at jeg skjønner at uansett hvor mye penger, klær og duppeditter jeg eier, vil det ikke gjøre at jeg har det noe bedre. Da kan jeg vel likesågodt shoppe litt til, spiller jo ingen rolle uansett! ;)

Karbohydrater, ja takk!

Da jeg kom til Volda etter juleferien forrige søndag, bestemte jeg meg for at nå skulle jeg begynne på den derre lav-karbo-greia til Fedon for å motvirke visse…la oss kalle dem “tendenser”.

Og jeg har vært veldig flink altså! Spist masse avocado, mye kjøtt og fisk, grønnsaker, ost og H-melk. Men i dag gadd jeg ikke mer. Lena hadde litt hvitløksbrød til overs og kakaoboksen stod veldig ensom på hylla. Jaja, jeg regnet vel egentlig ikke med at jeg ville holde ut så lenge uansett! :p Så nå er jeg mett og fornøyd, og har funnet ut at denne “dietten” uansett ikke passer til nyttårsforsettet mitt. Endte opp med at jeg spiste alt for mye kjøtt nemlig. Og er det noe vi koser oss for mye med her i verden er det kjøtt! Om absolutt alle spiste like mye kjøtt som oss nordmenn, ja, da hadde alle verdens problemer vært løst, for å si det sånn..!

Nå gleder jeg meg til spaghetti i morgen. Mmmm :D

Jeg har tatt noen bilder

Vil dere se? *JAAAAAAA!!*

Det henger noen avdanka ballonger i treet på bildet til venstre. Det synes jeg er kult! Og fjellene…de er alene en god grunn til å befinne seg i Volda! 

Ja, og så har jeg lagt meg til et par luksusvaner her i V-town. Helt siden jeg kom hit, har det aldri gått mer enn to dager uten at jeg har et glass oliven i kjøleskapet- de er min sjokolade kan man vel si! (Men dette er den først uken der jeg har tre forskjellige sorter!) MEN det er jo forfryktelig sundt da! :D Og nå har jeg begynt å spise masse avocado også, det er jo så syykt godt! (Og vanvittig sundt!) Dessverre er disse gode vanene vonde å vende, så jeg oppfordrer herved alle Marianne-mammaer og Tore-pappaer til å bidra en smule til at en fattig student kan fortsette å kose seg litt.

TAKK FOR DEEEET

My part in all this shit

Livet mitt nå er journalistikkstudier i Volda. Det er egentlig merkelig at jeg har endt opp nettopp her og på nettopp dette studiet. Jeg kunne faktisk vært hvor som helst i verden akkurat nå, HVOR SOM HELST! Det er helt sykt å tenke på at jeg faktisk har den muligheten til befinne meg hvor jeg vil og gjøre hva jeg vil, jeg er rett og slett vanvittig heldig som er så fri! Men oppi all denne fantastiske friheten, blir det også ofte litt rart, litt…problematisk…å befinne meg akkurat her. For hva hjelper det vel verden at jeg studerer journalistikk i Volda?

Selv om jeg de siste fem årene i livet mitt stadig har vurdert tanken på å bli journalist, og selv om så og si alle jeg har snakket med har vært helt enig i den vurderingen (og også det faktiske valget av studie), betyr ikke det at journalistikk-studiet, eller -yrket, er det riktige for meg. Jeg tviler stadig, det legger jeg ikke skjul på. Jeg tviler fordi jeg er rastløs, fordi jeg er en drømmer, fordi verdens kriker og kroker lokker, fordi friheten jeg har til selv å velge min egen vei i livet av og til blir overveldende. Hvorfor er jeg her og gjør dette???

Behovet for et svar på dette spørsmålet er stort, men når jeg leter i meg selv er det heldigvis ikke langt vekk. Først og fremst: det jeg ønsker av fremtiden er ikke en karriere, men et innholdsrikt liv. “Go make your life, not a living” - mitt favoritt-sitat, den viktigste veiledende setningen i min hverdag. Og selvsagt er den av Jason Mraz. Jeg studere ikke journalistikk fordi jeg håper på en strålende karriere som solbrun ankerdame i TV2-sporten, eller fordi jeg vil at navnet mitt skal dukke opp på så mange google-søk som mulig. Jeg studerer journalistikk fordi å studere journalistikk er gøy, fremtiden får komme senere, akkurat nå har jeg det fint. Journalistikk-studiet er ikke min nåværende karriere, men mitt nåværende liv. Jeg ser heller ikke på det som kun et grunnlag for kommende annsettelser, heller som en veldig spennende opplevelse og lærdom.

For øyeblikket kan jeg virkelig ikke se for meg meg selv løpende rundt for å dokumentere samfunnet, det føles rett og slett ikke som om det er det jeg har lyst til. Men studiet er gøy! Det er derfor jeg er her, og det er derfor jeg gjør dette: fordi jeg liker det . Det er ordet NÅ som er stikkordet. Synes i hvert fall jeg. Har jeg det bra NÅ? Ja, det har jeg. Og så lenge jeg vet med meg selv at jeg har det bra NÅ, skal ingen bekymringer om fremtiden eller tilsynelatende store og vanskelige utfordringer få hindre meg i å fokusere på at jeg lever og at jeg har det bra når jeg lever. Akkurat her og nå. Dessuten så tenkte jeg dette i dag: Jeg vil ikke utdanne meg til journalist for å hoppe rundt og finne mer eller mindre interessante, tilfeldige saker å skrive om, men for å ha kunnskap om hvordan jeg kan formidle saker jeg bryr meg om på en interessant måte. Jeg ønsker å formidle, å påvirke, å få folk til å tenke, men gjennom andre talerør enn en fast jobb i Dagbladet.

Jeg aner virkelig ikke hva jeg vil bli når jeg blir stor. Journalistikk-studiet er veldig spennende og morsomt, men that’s it, hva jeg vil holde på med i fremtiden er fortsatt et stort mysterium for meg. Heldigvis har jeg ingen planer om noensinne å bli stor, tenk at jeg får leve hele livet midt oppi et mysterium!

Rise

Jeg har en yndligsbok (serie), yndlingsartist og nå var det jammenmeg på tide at jeg fikk en yndlingsfilm også. Egentlig så jeg denne filmen for første gang for flere måneder siden, mens livet mitt enda var trygt tvundet rundt Møre Folkehøgskule. Men jeg har aldri glemt den, og nå bestemte jeg meg for at den er yndligsfilmen min: “Into The Wild”. Ikke minst på grunn av sangene i den! De er helt, helt, helt fantastiske! Feks denne:

Such is the way of the world
You can never know
Just where to put all your faith
And how will it grow

Gonna rise up
Burning back holes in dark memories
Gonna rise up
Turning mistakes into gold

Such is the passage of time
Too fast to fold
And suddenly swallowed by signs
Lo and behold

Gonna rise up
Find my direction magnetically
Gonna rise up

Nå kommer snart filmen til meg i posten! Yey!

God Jul og Godt Nyttår!

PS: Mitt nyttårsforsett er å bli mer miljøvennlig. Dusje kortere, bli enda flinkere til å slå av lys og sørge for at mer papiravfall får evig liv. Håper dette også blir et av dine nyttårsforsetter!

Eksamensstemning

Var det juleinlegg du sa Anke? Jaja, her skal du i hvert fall få en slags oppdatering!

Studentlivet er veldig gøy, bare untatt den tiden da man stresser med eksamen. Og det er nå. Og det er derfor det ikke har blitt så mye blogging i det siste. Har hatt en og en halv eksamen til nå. Første var en enkel, muntlig Fjernsynseksamen der man bestod bare man kunne slå på kameraet omtrent. Så hadde jeg eksamen i Medievitenskap og det gikk egentlig ikke så bra. Menmen. Og på tirsdag har jeg siste eksamen, og den er i jouralistikk og jeg aner ikke helt hvordan den skal gå. Vi har i hvert fall hatt masse kollokviemøter her hos oss hvor vi i tillegg spiser middag sammen og ser på barne-TV :)

Noen bilder fra desember kommer nu:

På juletretenning i hovedgata første søndag i advent! (Nathalie)

(Juletre)

                 Bilder fra tur med Sol forrige helg:
 

My room at the moment. Med både mammas og pappas julekalender hengende langs veggen :)

Og hvis noen lurer, så er yndlingsjulesangen min for øyeblikket denne her: http://www.myspace.com/tristanprettyman
(Ja, Jason Mraz er med på den, men den er ikke hans…!)

Takk for seg

For deg, Regine

Gjennom mange måneder har jeg og flere tusen andre fulgt bloggen til Regine Stokke som har kjempet mot blodkreft. Jeg har også hatt linken til siden hennes liggende en god stund. I dag døde Regine, 18 år gammel. Regine skrev ofte om alt hun hadde lyst til å oppleve, om det livet hun drømte om å skape for seg selv. Av en eller annen merkelig og forferdelig grunn skulle ikke hun få den muligheten. I morgen når jeg tar eksamen i medievitenskap skal jeg gjøre det med glede og takknemlighet. Den muligheten som Regine aldri fikk, skal jeg IKKE ta for gitt.

Jeg håper du har det fint nå, Regine. Du vil ikke glemmes.