Kaffe og dager som flyr

Jeg har fått en ny venn: kaffen! Eller, vi har vel strengt tatt vært ganske close to eachother en god stund allerede, men det er først nå jeg innser hvor avhengig vi er av hverandre: en trenger meg for å overleve og jeg trenger den for å overleve. Vi lever med andre ord i et helt perfekt symbioseforhold! :D

Det er en del ting og si. Derfor kommer jeg nok ikke på de fleste av dem nå, men først når innlegget er ferdig skrevet og postet og jeg har gått og lagt meg. Men sånn kan det også gå!

I dag begynte vi praksis på skolen. (YEY!) Det er…ganske kult i grunn! Bare håper jeg får en sak i boks (bokstavelig talt, den skal  filmes) i morgen! Denne praksisen går over åtte uker og alt som publiseres fra oss i første og andre klasse journalistikk kan sees HER. So follow with!

Først ønsker jeg å fortelle om en helt fantastisk helg, nemlig den helgen for tre helger siden, den helgen det var FJORÅRSTREFF. Det var en fantastisk helg det! Endelig var (nesten) hele folkehøgskulegjengen samlet igjen, og alle dagene sammen var som å ha kommet til paradis. Og du kan tror jeg var lei meg da alle dro hver til sitt igjen, og jeg følte meg rimelig forlatt her på sunnmøre… Men helgen var altså noe sånt som dette:

PLUSS-PLUSS-PLUSS-PLUSS-PLUSS-PLUSS-PLUSS-PLUSS-PLUSS-PLUSS
- Nei, jeg har altså ikke kommet meg over det fantastiske året jeg hadde i fjor.

MEN, jeg har det jo fint nå og…det er bare det at…man ha liksom ikke like mye fritid…eller morosamheitar…vi skal jo liksom bli smarte! Men jeg bryr meg strengt tatt ikke så mye om å bli smart, jeg liker mye bedre å spille gitar og trene og lese ikke-pensum-bøker, drikke te og se ut av vinduet. Akkurat det siste punktet er litt kipt også…for som jeg regner med at alle enkli vet så er ikke kneet mitt så glad i meg for tiden, så jeg får vente med toppturer til neste år! I mellomtiden skal jeg forresten HIT, ser ikke det kult ut eller?!?! Gleder meg som en…som en…meitemark som venter på at det skal slutte og regne! Det sier jo litt… :)

Men jeg får lekt meg litt her også altså. Forrige uke snødde det for eksempel masse en dag, og så fikk jeg med meg Jeanette ut for å leke, DA var jeg glad da! :D Dere får bruke fantasien på disse bildene, men dette er i hvert fall det vi lagde:

Og fastelavssøndag hadde jeg besøk her:

Nå skal jeg. Ja, hva er det jeg IKKE skal? Skrive ferdig noen oppgavegreier, skrive mail til noen festivalarmbåndsfolk, lete etter kilder til en mulig feature-reportasje, spise middag, betale regninger (med alle pengene som jeg ikke har, jippi! :D ), spille litt gitar (selv om jeg ikke har tid), filme fra kl 22.30 til 01.00. Så er bare å sette i gang! Og HUSK: www.nernett.no!

Wake up to the WTF of it all and enjoy the ride

I løpet av forrige uke og sist helg hørte jeg to ting som forundret meg, jeg tar den siste tingen først:

Forrige helg hadde en i klassen besøk av noen venner og  på lørdagen satt jeg og snakket med en av dem på “vors” (som det så fint heter på ungdomsspråket). Han fortalte meg at han studerer økonomi, men at det ikke er det han egentlig vil drive med. Jeg spurte ham hvorfor han da studerte det og hva han egentlig har lyst til å gjøre, og han svarte at han egentlig vil bli politi, men heller ønsker å tjene masse penger til familien sin i framtiden. Jeg sa da at alt handler om prioriteringer, og alle klarer på en eller annen måte å forsørge familien sin, uansett hvilket yrke de har. Han svarte noe sånt som at han ønsker å kunne mer enn bare forsørge dem. Jeg spurte han så om hvordan han ville se tilbake på livet sitt som 90-åring, om han ikke heller ville ha levd et liv med å gjøre noen han likte enn et liv der alt handlet om penger. Til dette bare trakk han på skuldrene og sa at nei, det var nå i hvert fall slik han ønsket å leve. Han sa også til meg at om han hadde blitt politi skulle han aldri regnet på noe mer i hele sitt liv. Det sier litt, synes nå jeg…

Poenget med dette, er at jeg synes det er direkte trist at noen virkelig tenker på denne måten. Jeg skjønner at han ønsker seg et stort fint hus med fin bil og fine, eksklusive ferier på sommeren, det er han jo ikke alene om. Men jeg kan overhodet ikke forstå hvordan noen kan la dette ønsket om “wealth” (det engelske ordet er mest dekkende) gå foran hva ens eget hjerte og hode forteller deg at du EGENTLIG har lyst til å gjøre. Jeg vet veldig godt at man ikke alltid uten videre kan gjøre hva man vil, at det ikke alltid er hverken mulig, lett eller lurt å følge hjertet, men når det gjelder akkurat dette temaet, nemlig på hvilket verdi-grunnlag du ønsker å leve resten av livet ditt, ja, da bør du søren meg følge hjertet ditt.

Denne duden får sikkert et fint liv, det er ikke det jeg sier. Men det er så trist (og helt ærlig, det stikker inni meg bare ved tanken) at noen helt glemmer hva livet egentlig er, hva det egentlig handler om. Bare TENK på hvor helt utrolig, vanvittig og sykt det er at akkurat DU har kommet til verden! Og så velger noen å sløse vekk denne ENE, dyrebare muligheten vi har til å utfolde oss fritt her på jorda på fokus på penger og materiell rikdom. Det er faktisk trist, og for meg er det tvers igjennom uforståelig.

(Denne T-skjorten har jeg forresten! Og har den på i dag! :D Fra Blendapparel! )

Den andre “hendelsen” skjedde en gang i forrige uke. Jeg kom på skolen, og fortalte (nokså ivrig) til en jente i klassen at jeg nettopp hadde lest ferdig Kabalmysteriet av Jostein Gaarder. Da svarte hun at hun ikke var så fan av Jostein Gaarder fordi hun ikke liker filosofi. Akkurat det siste hun sa tok meg såpass på senga at jeg ikke hadde noe å svare til det. “Hvordan går det an å ikke like filosofi?” tenkte jeg. Greit nok, filosofiens historie, læren om tidligere filosofer, viktige ideologier- alt det der kan jeg skjønne at er kjedelig å lære om. (Og kanskje var det også det hun egentlig siktet til.) Men å ikke like filosofi, det er jo nesten det samme som å si “Hei, jeg har null interresse av å undre meg over hvordan eller hvorfor jeg lever.” Det er også noe jeg ikke kan skjønne, hvordan noen kan vandre rundt på denne lille klumpen vår uten å bli forundret over hvordan i huleste vi alle har havnet her? Man trenger ikke tro på noen gud for å undre seg, og man trenger ikke se lenger enn til sin egen nesetipp før verdens største mysterium dukker opp. Dette her er også hovedtemaet i kabalmysteriet, det at mennesker etter hvert blir så vant til verden og seg selv at de ikke ser det fantastiske og mystiske ved alt sammen! 

Fra boka:
- Å se et romskip fra en annen planet, kalles nærkontakt av første grad. Hvis man dessuten ser de tobeinte vesenene kommer ut av romskipet, kalles det nærkontakt av annen grad. (…) Det er denne direkte berøringen av det ukjente som kalles nærkontakt av tredje grad. (…) Men du, Hans Thomas, du har opplevd nærkontakt av fjerde grad. (…) For du er et sånt mystisk romvesen selv (…) Du er denne mystiske skapningen og kjenner den innenfra.

Konklusjon: Se overskriften

Hva jeg kunne gjort i dag:

- Ryddet rommet
- Vasket hybelen
- Trent
- Lest masse pensum
-

Hva jeg har gjort i dag:

- Spist tomatsuppe, oliven og yoghurt
- Sett ut på fjellene
- Spilt gitar
- Nerdet på dataen
- Heklet
- Vasket klær

Fornøyd med dagen?

- Ja