fredag 12. februar 2010

Wake up to the WTF of it all and enjoy the ride

I løpet av forrige uke og sist helg hørte jeg to ting som forundret meg, jeg tar den siste tingen først:

Forrige helg hadde en i klassen besøk av noen venner og  på lørdagen satt jeg og snakket med en av dem på “vors” (som det så fint heter på ungdomsspråket). Han fortalte meg at han studerer økonomi, men at det ikke er det han egentlig vil drive med. Jeg spurte ham hvorfor han da studerte det og hva han egentlig har lyst til å gjøre, og han svarte at han egentlig vil bli politi, men heller ønsker å tjene masse penger til familien sin i framtiden. Jeg sa da at alt handler om prioriteringer, og alle klarer på en eller annen måte å forsørge familien sin, uansett hvilket yrke de har. Han svarte noe sånt som at han ønsker å kunne mer enn bare forsørge dem. Jeg spurte han så om hvordan han ville se tilbake på livet sitt som 90-åring, om han ikke heller ville ha levd et liv med å gjøre noen han likte enn et liv der alt handlet om penger. Til dette bare trakk han på skuldrene og sa at nei, det var nå i hvert fall slik han ønsket å leve. Han sa også til meg at om han hadde blitt politi skulle han aldri regnet på noe mer i hele sitt liv. Det sier litt, synes nå jeg…

Poenget med dette, er at jeg synes det er direkte trist at noen virkelig tenker på denne måten. Jeg skjønner at han ønsker seg et stort fint hus med fin bil og fine, eksklusive ferier på sommeren, det er han jo ikke alene om. Men jeg kan overhodet ikke forstå hvordan noen kan la dette ønsket om “wealth” (det engelske ordet er mest dekkende) gå foran hva ens eget hjerte og hode forteller deg at du EGENTLIG har lyst til å gjøre. Jeg vet veldig godt at man ikke alltid uten videre kan gjøre hva man vil, at det ikke alltid er hverken mulig, lett eller lurt å følge hjertet, men når det gjelder akkurat dette temaet, nemlig på hvilket verdi-grunnlag du ønsker å leve resten av livet ditt, ja, da bør du søren meg følge hjertet ditt.

Denne duden får sikkert et fint liv, det er ikke det jeg sier. Men det er så trist (og helt ærlig, det stikker inni meg bare ved tanken) at noen helt glemmer hva livet egentlig er, hva det egentlig handler om. Bare TENK på hvor helt utrolig, vanvittig og sykt det er at akkurat DU har kommet til verden! Og så velger noen å sløse vekk denne ENE, dyrebare muligheten vi har til å utfolde oss fritt her på jorda på fokus på penger og materiell rikdom. Det er faktisk trist, og for meg er det tvers igjennom uforståelig.


(Denne T-skjorten har jeg forresten! Og har den på i dag! :D Fra Blendapparel! )

Den andre “hendelsen” skjedde en gang i forrige uke. Jeg kom på skolen, og fortalte (nokså ivrig) til en jente i klassen at jeg nettopp hadde lest ferdig Kabalmysteriet av Jostein Gaarder. Da svarte hun at hun ikke var så fan av Jostein Gaarder fordi hun ikke liker filosofi. Akkurat det siste hun sa tok meg såpass på senga at jeg ikke hadde noe å svare til det. “Hvordan går det an å ikke like filosofi?” tenkte jeg. Greit nok, filosofiens historie, læren om tidligere filosofer, viktige ideologier- alt det der kan jeg skjønne at er kjedelig å lære om. (Og kanskje var det også det hun egentlig siktet til.) Men å ikke like filosofi, det er jo nesten det samme som å si “Hei, jeg har null interresse av å undre meg over hvordan eller hvorfor jeg lever.” Det er også noe jeg ikke kan skjønne, hvordan noen kan vandre rundt på denne lille klumpen vår uten å bli forundret over hvordan i huleste vi alle har havnet her? Man trenger ikke tro på noen gud for å undre seg, og man trenger ikke se lenger enn til sin egen nesetipp før verdens største mysterium dukker opp. Dette her er også hovedtemaet i kabalmysteriet, det at mennesker etter hvert blir så vant til verden og seg selv at de ikke ser det fantastiske og mystiske ved alt sammen! 

Fra boka:
- Å se et romskip fra en annen planet, kalles nærkontakt av første grad. Hvis man dessuten ser de tobeinte vesenene kommer ut av romskipet, kalles det nærkontakt av annen grad. (…) Det er denne direkte berøringen av det ukjente som kalles nærkontakt av tredje grad. (…) Men du, Hans Thomas, du har opplevd nærkontakt av fjerde grad. (…) For du er et sånt mystisk romvesen selv (…) Du er denne mystiske skapningen og kjenner den innenfra.

Konklusjon: Se overskriften

3 kommentarer:

Anke sa...

Inger jeg er så utrolig glad i deg! Og så utrolig glad i tankene dine! "man trenger ikke se lenger enn til sin egen nesetipp før verdens største mysterium dukker opp" = HERLIG! Flink til å skrive er du også! Savnesavn!

Randi A sa...

Jeg gleder er jammen glad for at læreryrket ikke er så gullkantet at folk velger det for å bli rik... På den andre siden blir man jo ufattelig rik av å være lærer! ;-) Jeg synes også du er helt kjempeflink til å skrive, og at det er kjekt å få del i din verden, Inger Kristine!
Tror forresten du kan takke Marianne for gleden din over Jostein Gaarder sine bøker, husker godt at hun las høyt for dere fra Kabalmysteriet. Det var da jeg også begynte å lese han. Og nå leser jeg bøkene hans for elevene mine. :-) Hurra for livet, og mysteriene!

mams sa...

ja det står alltid en mor bak :)