.JPG)
I dag skal være en effektiv dag. Tenk, klokka er bare 11 og jeg har allerede rukket å sette på to vaskemaskiner ooog handlet, jeg er stolt. Men egentlig…så er jeg bare effektiv på husmor-fronten fordi eksamenslesings-fronten frister så veldig, veldig lite. Det er nok derfor jeg blogger også. Men jeg skal lese masse i dag i tillegg, lover! Nå venter jeg bare på at den lille tåkedotten som dekker Volda for øyeblikket skal fly sin vei, slik at jeg kan nyte nok en dag med sol på verandaen. Ja, SOL! VARMT! DIGG!!! Får ikke sol på verandaen/balkongen (?) før kl 2ish, men…
Sånn ser det ut når vi griller på verandaen til Sol! Dette er noen uker siden, men…
For nokre veker sida, begynte eg på eit blogginnlegg som egentleg var litt kult. Men dataen min sjuk for tida, så nesten heile greia vart borte. Men eg har fyste delen, og eg synst han er litt fin, så eg postar han her: (Sjanser og risikoer er vel ikke helt det samme, men jeg trengte et synonym…)
Alt i livet er sjanser, risikoer vi tar for å komme oss videre og for å kunne ha det bra i nuet. Derfor vil selv den mest forsiktige personen i universet kunne kalles gæærn, bare det å stole på livet er en stor sjanse å ta.
Det er altså sjanser som gjør at jeg sitter her jeg gjør nå og det er risikoene jeg har tatt i det siste jeg vil fortelle om. Jeg har ikke akkurat sloss mot krokodiller, men de (forsåvidt udramatiske) sjansene jeg har tatt har vært spennende nok! For det første har jeg vel tatt en stor sjanse bare ved å la være å blogge på over en måned.. Hvem vet- kanskje kunne noen av dere i desperasjon tatt sjansen på å slappe meg litt i ansiktet? Jeg beklager denne sjansen jeg har tatt, men det har vært så mange andre sjanser å konsentrere seg om i det siste.
Wow, det ser kult ut når det jeg selv har skrevet kommer i sånn sitat-form. Da virker det som om jeg har skrevet noe skikkelig viktig og bra noe!
Dette er meg som lik under påskekrim-inspillingen vår i mars :)
Sjå heile påskesendinga vår her.
Du vil se flere bilder? OK!
Jon Brekke har sendt meg bilder fra X2- festivalen (som ble arrangert i Volda for ehm..4 uker siden?), så nå får du bildene dine Martine! :D
Ja, altså. Dette ble random. Og egentlig er det bare blitt til fordi jeg ikke gadd å lese mens jeg ventet på at klesvasken skulle bli ferdig. Kanskje jeg må vaske litt mer klær i fremtiden…
Det blir ikke mørkt ute lengre. Det vet jeg, for klokken er 00.55, og når jeg kikker ut av vinduet kan jeg fortsatt se de flotte fjellene tydelig. Tenk å kunne se fjell midt på natta! Jeg er heldig sånn sett. Men når det kommer til eksamener er jeg ikke like heldig, jeg har nemlig to av dem neste uke. Og jeg er ikke så innmari stor fan av eskamener egentlig.
Derimot er jeg veldig fan av å sitte og se ut av vinduet. Det er det som er så fælt med å ha eksamen; man kan liksom ikke sitte og titte ut på verden uten å få dårlig samvittighet for å ikke lese. Så jeg har ganske mye dårlig samvittighet for tiden, for å si det sånn!
Jeg lurer litt på hvorfor jeg ikke stresser mer enn jeg faktisk gjør, jeg har tross alt bare lest 1/10 av hva som står på pensumlista vår. Jeg tror egentlig at jeg tror jeg er mye smartere enn jeg egentlig er. Det bekreftes ved at jeg nettopp har klart å bruke ordet “jeg” hele 10 ganger i løpet av tre setninger. Det er ikke så smart egentlig.
Det verste er egentlig at jeg tror det går greit. Så det er vel bare å håpe på det beste. Men jeg har ikke sjekket melkekartongene enda, kanskje har jeg fortsatt noen ekstra lesedager på meg? Jeg takker Tante Randi for dette tipset. Som jo ikke er et tips, men en Volden-tendens.
Man kan lure på hvorfor jeg blogger midt på natta. Det lurer i hvert fall jeg på. Muligens er det fordi jeg hadde masse lure tanker jeg ville få fram. Men jeg tror kanskje de lure tankene har lagt seg. De er jo tross alt lure…
Jeg titter innom de “store” bloggene i Norge titt og ofte. Som feks denne, selvom jeg ikke er på langt nær like opptatt av mote og stæsj som det hun her er. Dette er en av utallige norske moteblogger og forfatteren av denne er Ulrikke fra Bergen. Hun har sykt mange fine klær, det inrømmer jeg lett, og hun er flink til å skrive, bloggen er generelt bra. Da jeg kikket innom bloggen i dag så jeg at hun nå befinner seg i Kenya, en reise arrangert av Kirkens Nødhjelp, og hun reiser sammen med Lars Saabye Christensen. Kult, jeg unner henne det. Men…jeg lurer… Etter det hun nå skriver om opplevelsene i Afrika, skal hun fortsette som moteblogger? Livet hennes ER klær, mote og ja..forbruk. Er det virkelig sånn at hun nå snart skal tilbake til Norge og fortsette å basere livet og hverdagen på klær og ting, etter alt hun nå opplever?
“Jeg har vært i en leir der 100 mennesker bare satt rundt teltene de hadde fått av røde kors og sultet pga. at de har mistet dyrene sine og har ingenting å leve av. De prøvde å ta de med over grensen, men de ble jaget bort derfra og fratatt dyrene. Det er lite hjelp for disse menneskene, mat kan komme en gang veldig sjeldent.”
Jeg skal ta buss hjem i påskeferien. Bare fordi jeg KAN, fordi jeg har valget, jeg har MULIGHETEN til å bidra, og det skal jeg prøve å gjøre også. Jeg har også muligheten til å velge å ikke kjøpe. Klesskapet mitt er stappfult, jeg har absolutt ingen problemer med å kle meg. Derfor skal jeg PRØVE å ikke kjøpe så mange duppeditter. Jeg har mye å gå på, jeg er glad i penger og fine ting- som alle andre. Men jeg skal i hvert fall prøve. Jeg bare håper…at Ulrikke også vil prøve.
Jeg har fått en ny venn: kaffen! Eller, vi har vel strengt tatt vært ganske close to eachother en god stund allerede, men det er først nå jeg innser hvor avhengig vi er av hverandre: en trenger meg for å overleve og jeg trenger den for å overleve. Vi lever med andre ord i et helt perfekt symbioseforhold! :D
Det er en del ting og si. Derfor kommer jeg nok ikke på de fleste av dem nå, men først når innlegget er ferdig skrevet og postet og jeg har gått og lagt meg. Men sånn kan det også gå!
I dag begynte vi praksis på skolen. (YEY!) Det er…ganske kult i grunn! Bare håper jeg får en sak i boks (bokstavelig talt, den skal filmes) i morgen! Denne praksisen går over åtte uker og alt som publiseres fra oss i første og andre klasse journalistikk kan sees HER. So follow with!
Først ønsker jeg å fortelle om en helt fantastisk helg, nemlig den helgen for tre helger siden, den helgen det var FJORÅRSTREFF. Det var en fantastisk helg det! Endelig var (nesten) hele folkehøgskulegjengen samlet igjen, og alle dagene sammen var som å ha kommet til paradis. Og du kan tror jeg var lei meg da alle dro hver til sitt igjen, og jeg følte meg rimelig forlatt her på sunnmøre… Men helgen var altså noe sånt som dette:
PLUSS-PLUSS-PLUSS-PLUSS-PLUSS-PLUSS-PLUSS-PLUSS-PLUSS-PLUSS
- Nei, jeg har altså ikke kommet meg over det fantastiske året jeg hadde i fjor.
MEN, jeg har det jo fint nå og…det er bare det at…man ha liksom ikke like mye fritid…eller morosamheitar…vi skal jo liksom bli smarte! Men jeg bryr meg strengt tatt ikke så mye om å bli smart, jeg liker mye bedre å spille gitar og trene og lese ikke-pensum-bøker, drikke te og se ut av vinduet. Akkurat det siste punktet er litt kipt også…for som jeg regner med at alle enkli vet så er ikke kneet mitt så glad i meg for tiden, så jeg får vente med toppturer til neste år! I mellomtiden skal jeg forresten HIT, ser ikke det kult ut eller?!?! Gleder meg som en…som en…meitemark som venter på at det skal slutte og regne! Det sier jo litt… :)
Men jeg får lekt meg litt her også altså. Forrige uke snødde det for eksempel masse en dag, og så fikk jeg med meg Jeanette ut for å leke, DA var jeg glad da! :D Dere får bruke fantasien på disse bildene, men dette er i hvert fall det vi lagde:
Og fastelavssøndag hadde jeg besøk her:
Nå skal jeg. Ja, hva er det jeg IKKE skal? Skrive ferdig noen oppgavegreier, skrive mail til noen festivalarmbåndsfolk, lete etter kilder til en mulig feature-reportasje, spise middag, betale regninger (med alle pengene som jeg ikke har, jippi! :D ), spille litt gitar (selv om jeg ikke har tid), filme fra kl 22.30 til 01.00. Så er bare å sette i gang! Og HUSK: www.nernett.no!
I løpet av forrige uke og sist helg hørte jeg to ting som forundret meg, jeg tar den siste tingen først:
Forrige helg hadde en i klassen besøk av noen venner og på lørdagen satt jeg og snakket med en av dem på “vors” (som det så fint heter på ungdomsspråket). Han fortalte meg at han studerer økonomi, men at det ikke er det han egentlig vil drive med. Jeg spurte ham hvorfor han da studerte det og hva han egentlig har lyst til å gjøre, og han svarte at han egentlig vil bli politi, men heller ønsker å tjene masse penger til familien sin i framtiden. Jeg sa da at alt handler om prioriteringer, og alle klarer på en eller annen måte å forsørge familien sin, uansett hvilket yrke de har. Han svarte noe sånt som at han ønsker å kunne mer enn bare forsørge dem. Jeg spurte han så om hvordan han ville se tilbake på livet sitt som 90-åring, om han ikke heller ville ha levd et liv med å gjøre noen han likte enn et liv der alt handlet om penger. Til dette bare trakk han på skuldrene og sa at nei, det var nå i hvert fall slik han ønsket å leve. Han sa også til meg at om han hadde blitt politi skulle han aldri regnet på noe mer i hele sitt liv. Det sier litt, synes nå jeg…
Poenget med dette, er at jeg synes det er direkte trist at noen virkelig tenker på denne måten. Jeg skjønner at han ønsker seg et stort fint hus med fin bil og fine, eksklusive ferier på sommeren, det er han jo ikke alene om. Men jeg kan overhodet ikke forstå hvordan noen kan la dette ønsket om “wealth” (det engelske ordet er mest dekkende) gå foran hva ens eget hjerte og hode forteller deg at du EGENTLIG har lyst til å gjøre. Jeg vet veldig godt at man ikke alltid uten videre kan gjøre hva man vil, at det ikke alltid er hverken mulig, lett eller lurt å følge hjertet, men når det gjelder akkurat dette temaet, nemlig på hvilket verdi-grunnlag du ønsker å leve resten av livet ditt, ja, da bør du søren meg følge hjertet ditt.
Denne duden får sikkert et fint liv, det er ikke det jeg sier. Men det er så trist (og helt ærlig, det stikker inni meg bare ved tanken) at noen helt glemmer hva livet egentlig er, hva det egentlig handler om. Bare TENK på hvor helt utrolig, vanvittig og sykt det er at akkurat DU har kommet til verden! Og så velger noen å sløse vekk denne ENE, dyrebare muligheten vi har til å utfolde oss fritt her på jorda på fokus på penger og materiell rikdom. Det er faktisk trist, og for meg er det tvers igjennom uforståelig.
(Denne T-skjorten har jeg forresten! Og har den på i dag! :D Fra Blendapparel! )
Den andre “hendelsen” skjedde en gang i forrige uke. Jeg kom på skolen, og fortalte (nokså ivrig) til en jente i klassen at jeg nettopp hadde lest ferdig Kabalmysteriet av Jostein Gaarder. Da svarte hun at hun ikke var så fan av Jostein Gaarder fordi hun ikke liker filosofi. Akkurat det siste hun sa tok meg såpass på senga at jeg ikke hadde noe å svare til det. “Hvordan går det an å ikke like filosofi?” tenkte jeg. Greit nok, filosofiens historie, læren om tidligere filosofer, viktige ideologier- alt det der kan jeg skjønne at er kjedelig å lære om. (Og kanskje var det også det hun egentlig siktet til.) Men å ikke like filosofi, det er jo nesten det samme som å si “Hei, jeg har null interresse av å undre meg over hvordan eller hvorfor jeg lever.” Det er også noe jeg ikke kan skjønne, hvordan noen kan vandre rundt på denne lille klumpen vår uten å bli forundret over hvordan i huleste vi alle har havnet her? Man trenger ikke tro på noen gud for å undre seg, og man trenger ikke se lenger enn til sin egen nesetipp før verdens største mysterium dukker opp. Dette her er også hovedtemaet i kabalmysteriet, det at mennesker etter hvert blir så vant til verden og seg selv at de ikke ser det fantastiske og mystiske ved alt sammen!
Fra boka:
- Å se et romskip fra en annen planet, kalles nærkontakt av første grad. Hvis man dessuten ser de tobeinte vesenene kommer ut av romskipet, kalles det nærkontakt av annen grad. (…) Det er denne direkte berøringen av det ukjente som kalles nærkontakt av tredje grad. (…) Men du, Hans Thomas, du har opplevd nærkontakt av fjerde grad. (…) For du er et sånt mystisk romvesen selv (…) Du er denne mystiske skapningen og kjenner den innenfra.
Konklusjon: Se overskriften
- Ryddet rommet
- Vasket hybelen
- Trent
- Lest masse pensum
-
- Spist tomatsuppe, oliven og yoghurt
- Sett ut på fjellene
- Spilt gitar
- Nerdet på dataen
- Heklet
- Vasket klær
- Ja
På fredag skjedde det noe merkelig: jeg hadde vært nede på postkontoret i Volda før jeg skulle på skolen og hentet to pakker, en med ting jeg ikke hadde fått plass til i bagasjen til Volda og en med et par Uggs jeg bestilte for eeevigheter siden. Oppi pakken med Uggs hadde pappa sneket med litt mer: 200 kroner i 20-mynter, en post-it-lapp med et påtegnet hjerte på, og et postkort fra Martine fra folkehøgskulen som hadde vært i Syden i jula. Jeg kikket ut av vinduet og så fjellene med snø og sola som skinte på dem. Og så smilte jeg. Og så begynte jeg nesten å le. Postkortet og lappen med hjertet på minnet meg så veldig på at jeg har mange som er glad i meg og bryr seg om meg, og når jeg samtidig var omgitt av disse fantastiske Volda-fjellene var liksom livet perfekt, det var et øyeblikk fylt av lykke! Akkurat da kunne jeg ikke brydd meg mindre om de nye Uggsene eller alle duppedittene som nå slang rundt på rommet, for det er virkelig ikke objekter som fører til lykke, absolutt ikke!
Julegavene jeg fikk til jul er jeg veldig takknemlig for, og de fleste har allerede kommet til nytte på en eller annen måte. Men det er ikke først og fremst TINGEN jeg er takknemlig for, men at noen i det hele tatt GA meg noe. Ikke at jeg ikke synes jeg “fortjener” gaver (ja, altså, du skjønner greia), men at noen husker på meg i det de stresser rundt i overpynta julegater, er virkelig noe jeg setter stor pris på. Det er noe av det som gjør meg lykkelig når jeg tenker over det.
Jeg tror vi alle har en tendens til å overse stunder og hendelser som egentlig gjøre oss glad, som gjør oss lykkelige. Jeg tror vi alle har en tendens til å tro og håpe på at en dag, en gang, vil alt være skikkelig, skikkelig bra, og at DA vil vi være lykkelig. Og så tenker vi ikke over de virkelige lykkelige stundene, eller vi innser ikke at det vi føler faktisk er lykke. Jeg vil også påstå at det er fult ut mulig å selv produsere lykkelige stunder. Uansett hvor mye du har å gjøre på jobben eller skolen, uansett hvor rotete huset ditt er, uansett hvor dårlig samvittighet du har for at du ikke har ringt til den og den personen: se deg om, tenk deg om og kjenn etter. Alt trenger ikke være perfekt for at man skal føle seg lykkelig!
I dag satt jeg på en kafe i Kristiansund (ja, jeg er på besøk hos bestemor!) mutters pine alene og ventet på at bussen tilbake til Averøya skulle gå. Så prøvde jeg noe fra en video som heter “Listen” (som jeg selvfølgelig har funnet på bloggen til min kjære Jason). Jeg begynte å konsentrere meg om lydene rundt meg, om alle stemmene. Dette blir en ekkel, klissete klisje, men jeg skriver det likevel: alle stemmene og lyden jeg hørte minnet meg om alt livet som finnes over alt. Så der satt jeg, med en Chai-te i hånda, omgitt av liv. Og med vestlandsfjellene i sikte ble dette enda et øyeblikk der jeg satt med et smil klistret fast på ansiktet.
Ulempen med disse glade stundene er at jeg skjønner at uansett hvor mye penger, klær og duppeditter jeg eier, vil det ikke gjøre at jeg har det noe bedre. Da kan jeg vel likesågodt shoppe litt til, spiller jo ingen rolle uansett! ;)
Da jeg kom til Volda etter juleferien forrige søndag, bestemte jeg meg for at nå skulle jeg begynne på den derre lav-karbo-greia til Fedon for å motvirke visse…la oss kalle dem “tendenser”.
Og jeg har vært veldig flink altså! Spist masse avocado, mye kjøtt og fisk, grønnsaker, ost og H-melk. Men i dag gadd jeg ikke mer. Lena hadde litt hvitløksbrød til overs og kakaoboksen stod veldig ensom på hylla. Jaja, jeg regnet vel egentlig ikke med at jeg ville holde ut så lenge uansett! :p Så nå er jeg mett og fornøyd, og har funnet ut at denne “dietten” uansett ikke passer til nyttårsforsettet mitt. Endte opp med at jeg spiste alt for mye kjøtt nemlig. Og er det noe vi koser oss for mye med her i verden er det kjøtt! Om absolutt alle spiste like mye kjøtt som oss nordmenn, ja, da hadde alle verdens problemer vært løst, for å si det sånn..!
Nå gleder jeg meg til spaghetti i morgen. Mmmm :D
Vil dere se? *JAAAAAAA!!*
Det henger noen avdanka ballonger i treet på bildet til venstre. Det synes jeg er kult! Og fjellene…de er alene en god grunn til å befinne seg i Volda!
Ja, og så har jeg lagt meg til et par luksusvaner her i V-town. Helt siden jeg kom hit, har det aldri gått mer enn to dager uten at jeg har et glass oliven i kjøleskapet- de er min sjokolade kan man vel si! (Men dette er den først uken der jeg har tre forskjellige sorter!) MEN det er jo forfryktelig sundt da! :D Og nå har jeg begynt å spise masse avocado også, det er jo så syykt godt! (Og vanvittig sundt!) Dessverre er disse gode vanene vonde å vende, så jeg oppfordrer herved alle Marianne-mammaer og Tore-pappaer til å bidra en smule til at en fattig student kan fortsette å kose seg litt.
TAKK FOR DEEEET
Livet mitt nå er journalistikkstudier i Volda. Det er egentlig merkelig at jeg har endt opp nettopp her og på nettopp dette studiet. Jeg kunne faktisk vært hvor som helst i verden akkurat nå, HVOR SOM HELST! Det er helt sykt å tenke på at jeg faktisk har den muligheten til befinne meg hvor jeg vil og gjøre hva jeg vil, jeg er rett og slett vanvittig heldig som er så fri! Men oppi all denne fantastiske friheten, blir det også ofte litt rart, litt…problematisk…å befinne meg akkurat her. For hva hjelper det vel verden at jeg studerer journalistikk i Volda?
Selv om jeg de siste fem årene i livet mitt stadig har vurdert tanken på å bli journalist, og selv om så og si alle jeg har snakket med har vært helt enig i den vurderingen (og også det faktiske valget av studie), betyr ikke det at journalistikk-studiet, eller -yrket, er det riktige for meg. Jeg tviler stadig, det legger jeg ikke skjul på. Jeg tviler fordi jeg er rastløs, fordi jeg er en drømmer, fordi verdens kriker og kroker lokker, fordi friheten jeg har til selv å velge min egen vei i livet av og til blir overveldende. Hvorfor er jeg her og gjør dette???
Behovet for et svar på dette spørsmålet er stort, men når jeg leter i meg selv er det heldigvis ikke langt vekk. Først og fremst: det jeg ønsker av fremtiden er ikke en karriere, men et innholdsrikt liv. “Go make your life, not a living” - mitt favoritt-sitat, den viktigste veiledende setningen i min hverdag. Og selvsagt er den av Jason Mraz. Jeg studere ikke journalistikk fordi jeg håper på en strålende karriere som solbrun ankerdame i TV2-sporten, eller fordi jeg vil at navnet mitt skal dukke opp på så mange google-søk som mulig. Jeg studerer journalistikk fordi å studere journalistikk er gøy, fremtiden får komme senere, akkurat nå har jeg det fint. Journalistikk-studiet er ikke min nåværende karriere, men mitt nåværende liv. Jeg ser heller ikke på det som kun et grunnlag for kommende annsettelser, heller som en veldig spennende opplevelse og lærdom.
For øyeblikket kan jeg virkelig ikke se for meg meg selv løpende rundt for å dokumentere samfunnet, det føles rett og slett ikke som om det er det jeg har lyst til. Men studiet er gøy! Det er derfor jeg er her, og det er derfor jeg gjør dette: fordi jeg liker det . Det er ordet NÅ som er stikkordet. Synes i hvert fall jeg. Har jeg det bra NÅ? Ja, det har jeg. Og så lenge jeg vet med meg selv at jeg har det bra NÅ, skal ingen bekymringer om fremtiden eller tilsynelatende store og vanskelige utfordringer få hindre meg i å fokusere på at jeg lever og at jeg har det bra når jeg lever. Akkurat her og nå. Dessuten så tenkte jeg dette i dag: Jeg vil ikke utdanne meg til journalist for å hoppe rundt og finne mer eller mindre interessante, tilfeldige saker å skrive om, men for å ha kunnskap om hvordan jeg kan formidle saker jeg bryr meg om på en interessant måte. Jeg ønsker å formidle, å påvirke, å få folk til å tenke, men gjennom andre talerør enn en fast jobb i Dagbladet.
Jeg aner virkelig ikke hva jeg vil bli når jeg blir stor. Journalistikk-studiet er veldig spennende og morsomt, men that’s it, hva jeg vil holde på med i fremtiden er fortsatt et stort mysterium for meg. Heldigvis har jeg ingen planer om noensinne å bli stor, tenk at jeg får leve hele livet midt oppi et mysterium!
