Faren ved å føle seg lykkelig

På fredag skjedde det noe merkelig: jeg hadde vært nede på postkontoret i Volda før jeg skulle på skolen og hentet to pakker, en med ting jeg ikke hadde fått plass til i bagasjen til Volda og en med et par Uggs jeg bestilte for eeevigheter siden. Oppi pakken med Uggs hadde pappa sneket med litt mer: 200 kroner i 20-mynter, en post-it-lapp med et påtegnet hjerte på, og et postkort fra Martine fra folkehøgskulen som hadde vært i Syden i jula. Jeg kikket ut av vinduet og så fjellene med snø og sola som skinte på dem. Og så smilte jeg. Og så begynte jeg nesten å le. Postkortet og lappen med hjertet på minnet meg så veldig på at jeg har mange som er glad i meg og bryr seg om meg, og når jeg samtidig var omgitt av disse fantastiske Volda-fjellene var liksom livet perfekt, det var et øyeblikk fylt av lykke! Akkurat da kunne jeg ikke brydd meg mindre om de nye Uggsene eller alle duppedittene som nå slang rundt på rommet, for det er virkelig ikke objekter som fører til lykke, absolutt ikke!

Julegavene jeg fikk til jul er jeg veldig takknemlig for, og de fleste har allerede kommet til nytte på en eller annen måte. Men det er ikke først og fremst TINGEN jeg er takknemlig for, men at noen i det hele tatt GA meg noe. Ikke at jeg ikke synes jeg “fortjener” gaver (ja, altså, du skjønner greia), men at noen husker på meg i det de stresser rundt i overpynta julegater, er virkelig noe jeg setter stor pris på. Det er noe av det som gjør meg lykkelig når jeg tenker over det.

Jeg tror vi alle har en tendens til å overse stunder og hendelser som egentlig gjøre oss glad, som gjør oss lykkelige. Jeg tror vi alle har en tendens til å tro og håpe på at en dag, en gang, vil alt være skikkelig, skikkelig bra, og at DA vil vi være lykkelig. Og så tenker vi ikke over de virkelige lykkelige stundene, eller vi innser ikke at det vi føler faktisk er lykke. Jeg vil også påstå at det er fult ut mulig å selv produsere lykkelige stunder. Uansett hvor mye du har å gjøre på jobben eller skolen, uansett hvor rotete huset ditt er, uansett hvor dårlig samvittighet du har for at du ikke har ringt til den og den personen: se deg om, tenk deg om og kjenn etter. Alt trenger ikke være perfekt for at man skal føle seg lykkelig!

I dag satt jeg på en kafe i Kristiansund (ja, jeg er på besøk hos bestemor!) mutters pine alene og ventet på at bussen tilbake til Averøya skulle gå. Så prøvde jeg noe fra en video som heter “Listen” (som jeg selvfølgelig har funnet på bloggen til min kjære Jason). Jeg begynte å konsentrere meg om lydene rundt meg, om alle stemmene. Dette blir en ekkel, klissete klisje, men jeg skriver det likevel: alle stemmene og lyden jeg hørte minnet meg om alt livet som finnes over alt. Så der satt jeg, med en Chai-te i hånda, omgitt av liv. Og med vestlandsfjellene i sikte ble dette enda et øyeblikk der jeg satt med et smil klistret fast på ansiktet.

Ulempen med disse glade stundene er at jeg skjønner at uansett hvor mye penger, klær og duppeditter jeg eier, vil det ikke gjøre at jeg har det noe bedre. Da kan jeg vel likesågodt shoppe litt til, spiller jo ingen rolle uansett! ;)